Publisert som kronikk i Aftenposten 14.september 2008
KUNNSKAPSLØST KULTURSYN
av Ingrid Røynesdal, statsviter og pianist
Det mest oppløftende ved Fremskrittspartiets kulturargumentasjon er at den er basert på kunnskapsløshet og feilslutninger, og dermed bør være enkel å endre.
I sommerens spredte debatt om Frps kulturprogram har det fremkommet mange meninger om norsk kulturliv. Det er legitimt å mene mye både om norsk kulturpolitikk og norske kunstnere. Det komiske inntrer først når Norges største gallupparti viser hvordan deres overordende kulturpolitiske argumentasjon (fortsatt) er forankret i kunnskapsløs skrivebordssynsing. Og det mest ironiske er at Frps kronargument – at det ikke skal være politikere (gjennom sine prioriteringer av støtte) som skal definere hva som har kunstnerisk verdi – først og fremst er relevant i forhold til Frps eget kulturprogram. Det er Frp som legger opp til det mest politikerstyrte kulturlivet.
Markedsregulering
Dansebandmusikk og all annen kommersiell kultur er verdifulle uttrykk i et mangfoldig kulturliv. Spørsmålet er bare hvorfor det – slik Frp mener – skal offentlig subsidieres? Det rimer på ingen måte med Frps grunnleggende markedsliberale ideer å skulle regulere et marked som allerede fungerer godt. Så hvorfor blander Frps kulturpolitiske talsmann Ulf Erik Knudsen sine egne kulturpreferanser inn i diskusjonen om prinsipiell offentlig kulturpolitikk? Og hvorfor foreslår Frp at offentlige kulturinstitusjoner bør sette opp helkommersielt repertoar, når slike oppsetninger går så det suser på private scener?
Konsekvensene av å blande helkommersielt repertoar og offentlige midler, trenger ingen synsing – dette vet vi mye om: 1) Risikoen for å utkonkurrere private aktører er stor, og 2) skattebetalernes helhetlige kulturtilbud reduseres.
At Frp unngår disse fakta med å hevde at kutt i kulturinstitusjonenes allerede stramme budsjetter vil gi dem ”utfordringer”, er et like dumt understatement som om man skulle hevde at en snauklipping av sykehusbudsjettene, vil gi sykehusene ”utfordringer”.
At andelen offentlige bevilgninger til kulturinstitusjoner sank i løpet av 1980-90-tallet (fra ca 90% til ca 80%), var mulig å spore i form av en kommersiell dreining i institusjonenes repertoarpolitikk. Frps tidligere antydninger om – på sikt – å senke den offentlige bevilgningsandelen helt ned mot 20 %, vil i sin fulle konsekvens bety en nedlegging av kjerneaktiviteten ved norske kulturinstitusjoner. At Frp later som noe annet er i beste fall kunnskapsløst. Og om dette ble realitet ville det trolig være tidenes sterkeste politikerstyrte inngrep i norsk kulturliv.
Smale uttrykk
Frp hevder at de ikke er imot smalere kunstuttrykk. Konsekvensene av Frps argumentasjon tilsier derimot noe annet. Frps representanter i Stortingets kulturkomité ytrer i en innvending til Kulturmeldingen (2002-03) uvilje mot å subsidiere smale kunstuttrykk, og argumenterer med at dette ”...tar næringsliv, kunst- og kulturutøvere og publikum seg av, fint uten offentlig innblanding”.
Men heller ikke dette trenger vi synse om. Vi vet, etter mange års erfaring med samarbeid mellom kunst og næringsliv, at næringslivets vilje til å ”ta seg av” den smale og mer eksperimentelle delen av kunstlivet, er minimal. Samtidig vet vi også at de smale uttrykkene ikke klarer å stå på egne finansielle bein – verken innenfor rock, klassisk, jazz eller folkemusikk – selv når utøverne er i verdensklasse.
Definisjonsmakt?
Store deler av den offentlige støtten som gis til de smale kunstuttrykkene i Norge, fordeles gjennom Norsk kulturfond, som forvaltes av Norsk kulturråd. Denne potten utgjør ca 5 % av det totale offentlige kulturbudsjettet. Å hevde, slik Knudsen gjør, at disse midlene fordeles av ”åndssnobber” som ”definerer” hva som er kvalitet i norsk kulturliv, er jo derfor parodisk! Rapporten om støtteordningene i norsk musikkliv (2008), bekrefter for øvrig både Kulturrådets soliditet som tilskuddsforvalter og at kulturlivet får imponerende mye og variert kultur ut av få midler. Så hvorfor vil Frp, med politiske grep, ødelegge dette mangfoldet?
Amatørsegmentet
Hvordan Frp – ukritisk – fremhever at det frivillige kulturlivet skal løftes frem, er også grunn til å være skeptisk til. Det er en utbredt oppfatning både blant forskere, byråkrater og politikere at amatørfeltet i Norge dekkes finansielt nokså godt – både gjennom offentlige og halvoffentlige ordninger. I tillegg vet vi at balansen mellom frivillighet og offentlig innblanding er svært skjør. Det finnes eksempler – særlig fra Sverige, men også fra Norge – der man har gått for langt i å gi det offentlige ansvaret for oppgaver som foreldrene burde ha hatt. Og i stedet for vitalisering har man snarere sett en alvorlig svekkelse av dugnadsånden – som er selve limet i all amatørvirksomhet – i tillegg til at antallet deltagere har gått ned. Sentralt i forhold til å lykkes med offentlig subsidiering av amatørfeltet, er å forstå sammenhengen mellom kunstutdanning, kulturlivets kvalitet, kulturskolene, og de mer generelle logikkene i amatørfeltet. Frp har på ingen måte vist kunnskap om denne sammenhengen, noe som dermed gir grunn til bekymring også for dette forslaget.
Liv og lære
Det er rimelig at kulturfeltet reagerer når kulturtalsmannen for Norges største gallupparti bruker mer tid på å fortelle om egne manglende kulturpreferanser (”jeg kan ikke fordra opera”) enn han åpenbart gjør på å tilegne seg basiskunnskap om norsk kulturliv. For hvor utenkelig ville det ikke være av et parti å velge en som ”ikke fordrar den norske hæren” som forsvarspolitisk talsmann, eller en helsepolitisk talsmann som ”gir blaffen i sykdom” og som helst ville omgjøre ethvert offentlig sykehus som ikke var selvfinansierende, til andre formål?!
Men om det er trist å lese om Frps manglende forståelse for mekanismene i kulturfeltet, er det tilsvarende interessant å registrere hva Frp på kommunalt nivå har vært med på å vedta. I Oslo har for eksempel samtidsmusikkfestivalen Ultima fått betydelige økninger i sine budsjetter i tiden med Frp-kulturbyråd. Og med Frp ved makten i Drammen har kommunens kulturbudsjett økt fra 112 mill i 2005 til (budsjettert) 154 mill i 2008. Det synes med andre ord å være langt mellom liv og lære i Frp. Og det er jo oppløftende å vite når de rikspolitiske linjene snart skal stakes.
Ennå håp?
Å skrive et kulturprogram krever at man har kunnskap om de helhetlige dynamikkene og mekanismene i norsk kulturliv, og at man skisserer rammer som ikke hindrer mangfoldet av amatører og kommersielle, halvkommersielle og smale kunstaktører i å leve og pulsere, side om side. Kun med et slikt utgangspunkt unngår politikere å få definisjonsmakten over norsk kulturliv og over skattebetalernes kulturpreferanser.
Frp har vist bratt læringskurve på flere samfunnsfelt. Kulturprogrammet henger derimot fortsatt langt etter. Men det finnes ennå tid for å endre kurs. Valg- programmet for 2009 er vel ennå ikke skrevet?
