BØRS I KATEDRALEN
Av Ingrid Røynesdal, klassisk pianist (Cand. Musicae) og statsviter.
Det er svært gledelig at knutepunktinstitusjonen Olavsfestdagene i Trondheim, i disse dager får mye oppmerksomhet og flotte omtaler. Samtidig er det flere aspekter ved festivalen som tvinger frem behovet for en kritisk og omfattende debatt omkring offentlig finansiering av kultur.
Høneblund
Prinsippet om offentlige midler til kultursektoren, er basert på tanken om at markedet alene ikke klarer å fremdyrke et kunstnerisk mangfold. Hele hensikten og legitimiteten til offentlig finansiering ligger i å være et alternativ til den kommersielle og markedsbaserte kulturscenen. Offentlige kulturinstitusjoner bør derfor evalueres strengt i forhold til denne hensikten. Og fordi knutepunktinstitusjoner har særlig gunstige økonomiske ordninger, bør det stilles strengest krav til dem. Å motta store pengesummer er en utfordring. På den ene siden gir det handlingsrom. På den andre siden er det en potensiell sovepute. Deler av programmet for årets Olavsfestdager gir grunn til å spørre om festivalledelsen har tatt en aldri så liten høneblund.
Mandat
Årets utendørskonsert på torget i Trondheim, med Sissel Kyrkjebø, Placido Domingo og Virginia Tola, kostet, i følge Aftenposten 3. august, like mye som hele festivalen kostet i 1998. Årets program omfatter også høyst kommersielle artister som blant annet Espen Lind, Kurt Nilsen og Åge Aleksandersen. Jeg forstår at det er fristende for en festival å lefle med det populistiske. Jeg forstår også at det er tilfredsstillende å kunne rapportere om stadig høyere publikumstall. Men har Olavsfestdagene glemt det offentlige kulturfeltets mandat? Min innvending har ingenting med sjanger eller kvalitet å gjøre. Mitt poeng er av prinsipiell karakter: Hvorfor skal offentlige kulturkroner finansiere dyre kommersielle konserter som kan stå på egne finansielle ben? Slik praksis gir det offentlige finansierte kulturlivet en markedsekskluderende funksjon, i stedet for å være et nødvendig alternativ til markedet.
Dette er en alvorlig kritikk, fordi den dypest rammer offentlige kulturpengers legitimitet og troverdighet. Hvorfor gjør Olavsfestdagene seg fortjent til en stor pott offentlige penger for å hyre inn kommersielle artister, mens private kulturaktører, for egen risiko, ”konkurrerer” om de samme artistene, uten å være i nærheten av offentlig støtte? Strengt tatt kunne dette være en god sak for Konkurransetilsynet.
Innskrenking av mangfold
At Kurt Nilsen spiller store konserter i Trondheim, er flott. Men mitt poeng er at det ikke er Olavsfestdagene som trenger å engasjere ham. For konsekvensen av dette blir at festivalen, paradoksalt nok, bidrar til å innskrenke det overordnede kunstneriske mangfoldet, snarere enn å utvide det. Men dette er langt fra en praksis som bare utøves av Olavsfestdagene. Som resultat av de senere årenes markedsorienterte reformer i offentlig sektor, har mange kulturinstitusjoner vridd programprofilen i kommersielle retninger, i håp om å øke salgstallene. Selvfølgelig er det et poeng å få mange publikummere på offentlige finansierte arrangement. Og grensene her kan være vage. Men å motta offentlige kulturpenger, fordrer at man alltid er våken omkring hovedmandatet: Å mangfoldiggjøre det ikke- kommersielle kvalitetskulturlivet.
Skyter i foten
Kritikken av Olavsfestdagenes kommersielle arrangementer kan heller ikke gjemmes bak gode presseomtaler. For det finnes mengder av kvalitetsaktører som står i kø for å ta det offentlige kulturmandatet på alvor. Riften om den lille kulturpotten er dessuten så sterk, og kvaliteten på norsk ikke- kommersielt kulturliv så høy, at alle er tjent med at det stilles strenge krav til bevilgningsmottagere. Et kunstnerisk mangfold fordrer at vi ikke går i veien for den private kulturscenen. Ellers skyter vi oss selv i foten.
Det krever mot av Kulturministeren å konfrontere dette, siden det her er Giskes egen valgkrets som rammes sterkest av kritikken. Men det er bare ham som har posisjon til å kunne riste litt søvn ut av festivalledelsens øyne.
