FRI OG FRI, FRU DOLVEN
Av Ingrid Røynesdal
Anne Katrine Dolvens innlegg i Morgenbladet den 13. januar 2006 ”Å bygge ruiner”, føyer seg inn i rekken av kunstpolitiske ”korrekte” klagesanger mot norsk byråkrati: ”I vårt norske superdemokrati blir nå kunsten og dens frie rett til eget språk og utvikling pakket inn - eller kan ikke dette kalles knebling?”
Har Dolven bind for øynene?
Uheldige sammenblandinger
Først og fremst burde man kunne forlange av en professor at hun i sine resonnementer evner å skille mellom kunst (ytring), og kunstnere (mennesker), men også mellom kunstnerne som gruppe, og som enkeltpersoner. Dolven derimot, bruker demonstrasjonen på Alexanderplatz i 1989, da enkeltkunstnere uttrykte sin ”frie tanke” og viste et enestående mot, i kamp for menneskerettigheter og mot et udemokratisk samfunn, som et eksempel på hvorfor hun er ”stolt på kunstens vegne” (min utheving). Når hun også blander aksjonen i Berlin sammen med Kunsthøgskolen i Oslos (KHiO) aksjoner mot upopulære demokratiske beslutninger, blir det hele nokså uforståelig. Hvilke umiddelbare paralleller er det mellom dagens norske kunstscene, og kunstnerne på Alexanderplatz?
Dolven tar mange forutsetninger for gitt i sin artikkel, og hun etterlater flere spørsmålstegn. Jeg vil ikke kommentere KHiO- saken eksplisitt. Min beveggrunn for å skyte Dolvens artikkel med kanon, er fordi jeg ser hennes innlegg som del av en mer generell og repetitiv kunstpolitisk ”korrekt” klagesang, og fordi hun, i kraft av å ha de posisjoner hun har, burde veie sine ord med kløkt og historisk bevissthet. Hennes påstand synes å være at det er byråkratene i Norge som knebler den ”frie kunst”. Jeg derimot, lurer ofte på hvordan det ville gå dersom byråkrater ikke tok et overordnet ansvar for reguleringen av norsk kunstsektor.
Fri kunst
Dolvens hovedpoeng, slik jeg forstår det, er å understreke at kunsten må være ”fri”. Selv om ”fri kunst” riktignok er et vanskelig etterprøvbart begrep i praksis, er de fleste av oss selvfølgelig enige i at dette bør være et uttalt og absolutt ideal i kunsten. Men man må derfor også kunne forlange at kunstnere ikke bare bruker autonomiidealet som et retorisk grep for å unndra seg offentlig styring, men at de selv virkelig kjemper med nebb og klør for å ivareta denne autonomien, også i sine egne rekker. Mitt poeng er at dersom Dolven og hennes kolleger føler seg ”kneblet”, kunne det kanskje være på sin plass med en kritisk disseksjon av også de faginterne maktstrukturene, og å ha åpning for nettopp den ”frie tanke” og analyse, i besvarelsen av følgende spørsmål: Hva er egentlig den største trusselen mot fri utfoldelse av kunstneriske uttrykk i dagens kunstliv?
Kneblet av byråkratiet?
Norske kunstnere burde være historiebevisste nok til å anerkjenne norsk etterkrigstids ”superdemokrati” som intet mindre enn et kunstnerisk paradis. Trolig har det aldri noen gang eller noe sted i historien blitt tilrettelagt for, og subsidiert så mye ”fri kunst”, som nettopp i Skandinavia i de senere tiårene; gjennom garantiinntekter, arbeidsstipend og nærliggende støtteordninger. Å stimulere og å ivareta ”fri kunst”, defineres som et eksplisitt ideal i stortingsmeldinger om kunstsektoren. De senere årene er også den offentlige kunstpolitiske retorikken noe endret: kunst legitimeres ikke lengre som middel for andre mål, men rett og slett som: ”en verdi i seg selv” (senest i St. meld.nr. 48 ”Kulturpolitikk fram mot 2014” (2002-2003). Aldri har det offentlige tilrettelagt så mye for nettopp de ”frie kunster”. Dolven synes derimot uaffektert av dette. Hennes bidrag er kun en kunstpolitisk ”korrekt” ytring til ”menigheten”, nærmest som en ryggmargsrefleks, der byråkratiet og myndighetene fortsatt fremstilles som den ukyndige bremseklossen for den ”frie kunsten”. Men Dolven synes å ha bind for øynene: For i dagens kunstvirkelighet, trykker vel strengt tatt skoen et annet sted?
Kvalitet og kvalitetsvurdering
Uansett kunstuttrykk eller kunstretning; dersom kunsten skal ha legitimitet som offentlig ansvarsområde, må kunstnerisk kvalitet - i en eller annen forstand- ligge til grunn som ideal. Problemet i dagens kunstverden er at dette kvalitetsbegrepet er blitt så pluralistisk, at det ikke er mulig for andre enn en høyst intern ”kunstelite”, ved hjelp av nokså uuttalte kriterier, å vurdere kvaliteten av ulike kunstverk.
Sosiolog Svein Bjørkås har skrevet en forbilledlig artikkel om kvalitetsbegrepets paradokser og utfordringer i kunstsektoren, i rapporten ”Risikosoner. Om kunst, makt og endring” (2004). Bjørkås har her gjort et forsøk på å kategorisere kunstekspertenes vanligste ”kompensatoriske strategier” (side 133) i forhold til kvalitetsvurdering:
1) Henvisning til kvalitetsforståelse i lukkede, internasjonale nettverk som ingen utenforstående kan kontrollere.
2) Produksjon av kanon, som jo i en viss forstand kan forstås som å heve kunstverk og kunstnere ut av feltet hvor kvalitet settes under debatt
3) Geniforklaringer - altså at kvalitet (som en del av kanoniseringer) utlegges som et naturliggjort fenomen.
4) Lukking av debatter ved arrogant underkjenning av alternative kompetanser.
Hvem knebler hvem?
Med utgangspunkt i de punktene som Bjørkås skisserer, kan det kanskje være på sin plass å stille spørsmålet: Kan kilden til kunstlivets, og Dolvens, følelse av ”knebling”, ligge i interne strukturer?
Å hevde at store deler av kunstscenen i dag er styrt av kuratorer, er neppe en kontroversiell påstand. Og studerer man hvordan dette ”kuratorveldet” fungerer i praksis, synes det åpenbart at den ”frie kunsten” og den ”frie kunstner”, har vel så sterke ”fiender” i det interne maktapparat, enn i det, tross alt, velmenende og uegennyttige offentlige demokratiet og byråkratiet. Jeg stiller meg derfor uforstående til hvordan Dolven, som trolig erfarer dette daglig, tilsynelatende lukker øynene for de virkelig frihetsberøvende delene av sitt miljø?
Hva er mot?
De tendensene jeg skisserer, er intet særegent norsk fenomen. Men ikke desto mindre kunne Dolven bruke nettopp enkeltkunstnernes mot på Alexanderplatz i 1989, som et suverent forbilde, for å forsøke å løsne på den påståtte kneblingen: Hun kunne appellere til behovet for en omfattende kritisk selvransakelse av de interne kunstmiljøene, for dermed å legge til rette for kvalitet og et reelt mangfold i kunsten! Hun kunne rett og slett ha stått opp mot de ledende krefter i sitt eget fagmiljø! Det ville være å vise mot! Og når den prosessen var i godt gang, kunne eventuelt klagesangen om byråkratiet som hinder for ”fri kunst”, gjenopptas og virke mer troverdig.
Nyttig?
I en (sen -) postmoderne kunstverden, der alt er potensiell kunst, er faren for overproduksjon av keisere uten klær, nærliggende. Av den grunn må det stilles strenge krav til kunstlivets selvkritikk, og til kunstlivets åpenhet og dialog med samfunnet. I sin støtteerklæring til KHiO, uttrykker Dolven også visjonen om at kunst ”skal utvikles til å være riktig unyttig”. Jeg mener derimot at denne holdningen kan bidra til å motvirke de ovennevnte prosessene. Og med den kunstvirkelighet vi har i dag, er jeg også redd at dersom alle kunstnere skulle strebe etter ”unyttighet”, ville det på sikt kunne bli spikeren i kista for kunst som offentlig subsidiert aktør. Kunst må jo legitimeres som nyttig! Kunst er livsnyttig! Hvordan skal vi ellers forsvare den?
Og hva skal vi ellers med den?
Litteratur:
Bjørkås, Svein (2004): ”Kvalitetsparadokset” i Risikosoner. Om kunst, makt
og endringer. (Red. Meyer, Siri og Svein Bjørkås) Norsk kulturråd. Rapportserien.
Svendsen, Lars Fr. H. (2000). Kunst- en begrepsavvikling. Oslo: Universitetsforlaget.
St.meld. nr. 48, (2002-2003) ”Kulturpolitikk fram mot 2014”.
